Juli nærmer seg slutten og jeg skal prøve å oppsummere de erfaringene jeg har hatt som gjestementor denne måneden. Det har vært mange morsomme, rare og spennende møter med arbeidene som har vært lagt ut i Arena.
Noen ganger kommer assosiasjonene med en gang og kommentarene skriver seg selv, men andre ganger har jeg måttet gruble litt og gjerne komme tilbake til arbeidet ved en senere anledning for å kunne gi en skikkelig respons.

Det har vært mye foto og tekst, noe tegning og maleri/collage, og noen få performanceinnlegg.
Felles for dem alle er at de prøver å utforske formspråket, tøye grensene for hva som er mulig innenfor sjangeren og sist, men ikke minst rendyrke sin egen strek, sin egen signatur.

Det er gøy å se utviklingen noen har hatt på denne korte tiden, og da vil jeg gjerne trekke fram naudir som virkelig har stått på og forsøkt å gå i dybden med sine fotoarbeider. Hun har produsert mye materiale og utfordret både teknikk, motiv og komposisjon i sine portretter av dyr, mennesker og natur. Arbeidene hennes begynner etter hvert å kunne kjennetegnes med sitt fokus på spillet mellom lys og mørke og på kontrastene som oppstår i de ulike teksturene og flatene der motiv møter bakgrunn.

Jennymis er også en bidragsyter det har vært spennende å følge med på. Hun har en veldig god evne til å sette meg som betrakter inn i noen underlige stemninger med fotoarbeidene sine. Bildene har ofte en narrativ og uutgrunnelig historie, som drar meg inn og får hjernen til å spinne. Det at jeg ikke helt forstår dem er nettopp det som gjør dem så spennende. Arbeidene har ofte noen tekniske løsninger som i første omgang kan virke som feil, men som nettopp viser seg å være det avgjørende elementet som bidrar til mystikken i bildene.

Motsaenggin har bidratt med en rekke tegninger som han skriver er utgangspunktet for en ny tegneserie. Han har en sikker strek og virker veldig målbevisst og orientert. Det er inspirerende å se hvordan streken hans er så tydelig inspirert av både nye og gamle mestere, fra Alfons Mucha og Art Nouveau bevegelsen på slutten av 1800 tallet, til samtidens japansk anime og coverart. Det virker som han er på god vei med prosjektet sitt og jeg er spent på å se hva som skjer videre!

Jeg har kommentert hos noen at jeg savner litt informasjon på arbeidene som legges ut. Det er fordi det gjør det mye lettere for oss som skal oppleve dem å vite hva det er vi ser på når vi bare har en skjerm å forholde oss til. Beskrivelse av størrelse, format, materiale og dato gjør at det er mulig å danne seg et inntrykk av arbeidet som noe mer enn en jpg, og at det kan få en noe mer fysisk tilstedeværelse for betrakteren. I motsetning er det mange som legger stor vekt på titlene på arbeidene sine, noe som er bra og en viktig del av det konseptet man leverer fra seg. Det som har slått meg er at det å sette navn på et arbeid er en vanskelig affære fordi en tittel kan virke både for og mot sin hensikt. Det aller viktigste i mine øyne er å beholde en viss åpenhet i arbeidet ved å ikke gjøre tittelen for beskrivende. På den måten må betrakteren selv gjøre en del av jobben med å lese seg fram til en mening, og arbeidet begynner å leve sitt eget liv.

Alt i alt har denne måneden på Trafo vært både utfordrende og morsom, og jeg føler virkelig at jeg har vært heldig som har fått lov til å ta del i så mye kreativ energi, humor, sårbarhet og skaperglede som bidragsyterne på Trafo har vist denne måneden. Takk alle sammen! Det er inspirerende å følge dere!

Jennie Hagevik Bringaker