Jeg har litt erfaring i å se på kunst, jeg elsker å gå på utstillinger. Etter å ha vært lærer i kunst i flere år har jeg også litt trening i å gi kommentarer til den som har laget kunsten. Men jeg er ikke vant til å bli så berørt som jeg har blitt denne måneden. Det er noe eget over arbeidene jeg har møtt her, noe jeg ikke kan huske å ha møtt før. Jeg akter å bruke det å skrive denne oppsummeringen til å prøve å finne ut av hva det er. For det er hvertfall en ting som står klart for meg etter disse ukene, at det å skrive er en svært egnet metode for å finne ut av noe. Det samme gjelder det å tegne, fotografere eller på andre måter skape lyd eller bilder. På denne måten kan man tenke. Å denne måten å tenke på åpner for noe nytt, nye idéer nye bilder eller noe annet som man ikke hadde fra før.

Arbeidene jeg har møtt her vitner om trang til å ekspandere, til å komme videre bortenfor det man allerede vet, trang til å finne ut av noe. Dette er altså arbeider som tenker, de er intelligente. De minner meg også om at kunst er en frisone hvor man kan konsentrere seg. Denne sonen har det med å lukke seg hvis man prøver å bevise noe. Arbeidene jeg har møtt her har ikke forsøkt å bevise noe. De har vitnet om prosesser der man prøver, der man finner ut av, der man gjør, og der man setter i gang bevegelser, enten det er gjennom blyant, datamaskin, kamera, lyd, eller ord.

Apropos det med ord. Dere som skriver har kanskje lagt merke til at jeg ikke like ofte har kommentert på tekstarbeidene som på de mer visuelle arbeidene. Jeg ber herved om unnskyldning for det. Saken er, som jeg skrev til en av dere, at jeg blir litt sjenert av tekstarbeidene. Det er som om de ser meg.

Jeg er ganske vant til å se på bilder, men tekstarbeidene har satt i gang et tidsmessig sprang der jeg har havnet tilbake til en tid jeg hadde glemt. De har bragt meg tilbake til min ungdom, til den tida jeg selv betraktet blyant og en klumpete gammel skrivemaskin fra 60 tallet som de viktigste redskapene i mitt liv. Jeg hadde helt glemt at jeg pleide å skrive, at tekst var en metode jeg brukte for å finne ut av og holde sånn noenlunde orden på egne følelser, til å sortere alt jeg opplevde og uttrykke dette. Jeg hadde i grunnen glemt hvor vidunderlig og umiddelbart språket er, det krever så lite rent utstyrsmessig og hjernen kan dermed frigjøres fra praktikaliteter og gi seg hen til tankene og det de dreier rundt. Tekstene jeg har lest her har gitt meg tilgang til tilstander, opplevelser og rom som er både sanselige og visuelle der de oppstår gjennom ordene. De har en umiddelbarhet over seg som man sjelden møter i bøker eller tidsskrifter, en slags spontanitet, selv om de ofte er svært gjennomarbeidet. I blant er de i tillegg blodferske, det brenner mellom ordene. At dette var skrevet i natt, i går, i forrige måned, på nytt, fordi, gjør at de haster, de blir enda mer viktige.

Her er vi kanskje inne på noe som gjelder alle arbeidene på Arena, ikke bare tekstarbeidene - kanskje jeg kan driste meg til å påstå at trafobidragene brenner på en egen måte, de oppleves i hvertfal som utrolig viktige. Det står for meg som om dere her inne på Trafo skaper og ivaretar et samfunn som lager rom for denne viktigheten. Det er unikt og verdifullt. Arbeidene her makter å kommunisere med betrakteren på en måte som gjør at man kjenner seg igjen, idéene som spilles ut i arbeidene resonnerer med betrakterens følelser og tanker. Dette vitner om at arbeidene har en slags universalitet over seg, selv om de ofte er personlige vender de seg utover mot verden der de ser ut til å treffe gjennom en slags allmennmenneskelig gyldighet. De angår flere enn opphavskvinnen eller mannen.

Jeg vil nok fortsette å henge litt på Trafo, det er et spennende sted å være.

Tusen takk for meg.

Ellen Johanne Røed