Til tross for mange fine bidrag var det ikke vanskelig å velge Trafo-talentet for juni 2025. Jeg utpeker Ingrid Moas oljemaleri «Stryk». Selv om hun ikke kom helt til topps i februar og mars, ble «Hypnagogi» og «tusen ting» trukket frem av månedens mentorer (henholdsvis forfatter Teuta Dibrani og filmskaper Iain Forbes). «tusen ting» ble også nevnt av fotograf Siri Sødahl Grosås i kåringen for mars. Her har vi altså med et åpenbart talent å gjøre, som jeg håper vil få en lysende fremtid som kunstmaler.

Det hjelper at Moa maler figurativt og nesten realistisk i en tid da det figurative gjør et comeback (tenk bare på den folkelige populariteten til dokusåpen «Familien Nerdrum» på NRK eller braksuksessen til William Heimdals nylige utstilling Vulkanen). Forresten mener jeg «nesten realistisk» som et stort kompliment. Realisme uten et betydelig element av mystikk er som regel nokså kjedelig, da det ikke viser oss noe nytt. Samtidig kommer en viss grad av realisme godt med, for ellers risikerer uttrykket å skli helt ut. Et godt eksempel på slik mystisk realisme er Edward Hopper.

Moas maleri «Stryk» skildrer en mørkhåret kvinne med et strykejern. Det ubestemmelige ansiktsuttrykket glor til siden for vår blikkretning. Er hun i transe? Går hun i søvne? Blikket minner mest av alt om det tomme raseriet til Jack Nicholsons rollefigur i Stanley Kubricks The Shining (1980). Uansett hva som skjer inni denne kvinnen, fremstår hun utenfra som ustabil. Hennes tilsynelatende dissosiasjon fra virkeligheten gir en delvis forklaring på hvorfor hun bruker strykejernet til å «stryke» (og formodentlig svi) den andre kvinnen som ligger foran henne på strykebrettet med åpen skjorte. Med øyne som ser både lukkede og åpne ut på én og samme tid, er det ikke godt å vite om kvinne nummer to har blitt svimeslått eller slått ihjel, eller om det foregår et grotesk sadomasochistisk spill dem imellom.

At alle linjene i maleriet er uskarpe, og at fargepaletten viser en gradvis overgang fra det hvite lyset som skinner gjennom vinduet bak henne via kvinnens mørkeblå skjorte til den nesten helt sorte skyggen under strykebrettet, bidrar til en diffus og uggen marerittfølelse. Den underlige vinkelen på klesstativet og vinduet gjør meg svimmel. Hva som skjedde rett før øyeblikket fanget i maleriet, og hva som kommer til å skje etterpå, er et fullstendig mysterium som tilskueren føler seg motivert til å drømme seg til bunns i. All figurativ kunst etterstreber en slik medskapende effekt hos sin tilskuer, men det er svært sjelden at forsøket lykkes. Derfor er «Stryk» et imponerende maleri. Og det at Ingrid Moa nå har fått det til med tre malerier på kort tid, tyder på at hun er en kunstner verdt å følge med på.

Til slutt vil jeg trekke frem Elise A. Kornums svært stemningsfulle fotografi «Minehuset» som en solid nummer to. Jeg vet ikke om dette bildet av en falleferdig bygning midt i skogen, minner mest om et mareritt eller et mørkt eventyr, men skummelt er det i alle fall. Siden jeg liker å bli skremt, får jeg lyst til å besøke dette stedet – men jeg er usikker på om det er et sted man kommer levende tilbake fra!

Kenneth Moe