I min oppsummering som gjestementor ved Trafo vil jeg si noen ord om veilederrollen – om hvordan både det å gi og få tilbakemeldinger er en viktig del av kunstnerisk utvikling. Uansett hvem som først formulerte disse spørsmålene (noen tilskriver dem Sokrates), har de blitt et viktig kompass for meg:

Er det sant? Er det godt? Er det nødvendig?

Ofte er det som svir litt å høre, nettopp det som er sant – og derfor gjør det inntrykk. Som når noen påpeker slurv i arbeidet ditt, som du egentlig vet om, men ikke vil vedkjenne deg.

Samtidig kan man møte tilbakemeldinger man ikke kjenner seg igjen i. Da er det like viktig å lene seg på egen dømmekraft og stole på seg selv – men likevel lytte. Å være «god» betyr ikke å unngå kritikk, men å si det som trenger å sies på en ordentlig måte, med rette intensjoner. Kritiske kommentarer kan være like nødvendige som ros, men de må komme fra et sted av respekt og et ønske om utvikling.

Både som veileder og mottaker er det nyttig å huske at tilbakemeldinger ikke bare er svar, men også spørsmål. De er ikke en fasit, men et verktøy. Hvordan kan en kommentar være nyttig i min prosess? Hva kan jeg lære av den – selv om jeg velger å være uenig?

Et annet verktøy jeg ofte anbefaler, er å stille seg spørsmålet «hvorfor?» gjentatte ganger om et verk. Hvorfor har jeg valgt dette materialet? Hvorfor denne formen? Hvorfor akkurat denne tematikken eller dette uttrykket? Still spørsmålet helt til du ikke lenger har et svar. Da lover jeg at du har oppdaget sider ved arbeidet ditt du kanskje aldri har satt ord på før. Øvelsen kan gjøres alene eller sammen med andre.

Det har vært svært inspirerende å lese, høre og se bidragene på Trafo i august. Tekstene, bildene, musikken og videoene har lært meg ting jeg ikke visste, og formidlet håp, håpløshet, kjærlighet, kjærlighetssorg, humor – og erfaringer knyttet til rasisme. En sterk speiling av det å være et ungt menneske i dag.

Det er modig å dele sin egen kunst på en digital plattform, uten helt å vite hvem som sitter i den andre enden. Derfor vil jeg takke spesielt for tilliten!

Fortsett å stole på prosessen – på stemmen deres, på tvilen, på motstanden og på gleden. Alt dette er en del av det å være kunstner, og alt kan brukes i arbeidet. Kunsten finner stadig nye former, og dere finner stadig nye måter å uttrykke dere på.

Det er kanskje nettopp det som gjør kunsten så sterk: at den aldri står stille.

Marit Roland