Det første som slo meg da jeg skulle gå gjennom bidragene i januar, var en følelse av overraskelse. Ikke fordi jeg manglet forventninger, men fordi det er imponerende hvor mange unge som legger ned så mye tid, arbeid og engasjement i kunsten sin. I en verden som ofte beskrives som gjennomdigitalisert - særlig blant den yngre generasjonen, ble jeg oppriktig imponert over hvor mange unge som velger å investere tid, konsentrasjon og kreativ energi i kunstnerisk arbeid.  
  
Mediene tegner ofte et bilde av unge som ukonsentrerte, skjermavhengige og til tider også late og ureflekterte. Disse beskrivelsene gjentas så ofte at det nærmest tas som en sannhet. Bidragene jeg har sett på, forteller derimot noe helt annet. Unge velger fortsatt å skape, fordype seg og bruke tid på kreative uttrykk som betyr noe for dem. Bidragene viser tydelig at unge kunstnere tar kunsten sin på alvor. For er det én ting jeg la spesielt merke til i bidragene, er det hvor mye tid og refleksjon som er lagt ned i hvert enkelt arbeid, og det merkes at dette er viktig for dem. Virkeligheten er heldigvis mer nyansert enn mediene ofte får oss til å tro, og det gjør meg håpefull for framtiden.  
  
Det var en vanskelig oppgave å kåre kun én vinner, men etter grundige vurderinger vil jeg kåre diktet «Om jeg hadde et liv til» av Alexander Moberg til månedens Trafo talent. Kunsten jeg liker best, er kunsten som får meg til å føle noe - og dette diktet gjorde nettopp det. Det ga meg en følelse av varme, nærhet og til og med nostalgi. Som en stille trøst. Som en varm klem på en grå regnværsdag. I en tid der verden kan føles urolig og overveldende, tror jeg mange trenger nettopp denne type tekster. «Om jeg hadde et liv til» er på mange måter et klassisk og enkelt dikt, men det er også der mye av styrken ligger. Med et enkelt språk og tydelige bilder formidler teksten omsorg, nærhet, lengsel og kjærlighet uten å overforklare.  
 
  
 
Et annet bidrag jeg vil trekke fram, er «Håp» av Maria Victoria Bordøy. Maleriet viser et stille, lyst og harmonisk landskap som gir en følelse av fred, varme og stillhet. Det viser et idyllisk sted vi alle gjerne skulle vært - et øyeblikk borte fra hverdagens uro, et sted å puste, tenke og finne ro. Fargene og det gylne lyset skaper en harmonisk stemning, og det klassiske preget maleriet bærer gjør det lett å både like og ta imot. I en tid der verden kan oppleves som håpløs, fungerer maleriet som en påminnelse om hvorfor håp er så viktig, og at det også kan eksistere i det vi ofte tar for gitt.  
  
«De er for svake alene: faretegn» av Kaadinh Lalla er en samfunnskritisk tekst med en tematikk jeg godt kan kjenne meg igjen i. Med et direkte språk beskrives splittelse, maktmisbruk og gjentakende historiske mønstre. Teksten viser hvordan lederskikkelse bruker splittelse som virkemiddel for makt, og advarer oss samtidig mot vår egen naivitet og flokkdyrmentalitet. En god påminnelse i det politiske klimaet vi lever i i dag, tenker jeg. 

Jeg kjenner de igjen.  
Siden jeg var et lite barn, har jeg alltid kjent de igjen.  
De kan snakke ulike språk.  
Se litt annerledes ut, men det er de samme.  
Faretegnene forblir identiske.  
Hvem da?  
Hvem som helst, hvis skoen passer.  
Du ser det i media.  
Du ser det i historien.  
En sterk personlighet, en sterk stemme, ledertypen hvis du vil!  
Skal samle sammen nasjonen og gjøre den flott igjen!  
Bare at det aldri er målet, ikke egentlig .  
Målet er makt, det er griskhet og grådighet gjemt bak tilsynelatende godhet.  
Vel, hva er disse såkalte faretegnene?  
Uansett hvem og jeg kan love deg, uansett hvem står dette i midten.  
Hvem enn som kommer til makten, og jeg mener hvem enn, gjennom å splitte en nasjon inn i mindre grupper bør vi passe oss for.  
De alle har samme manus, og jeg føler jeg blir gæren fordi jeg ser det igjen og igjen, men ingen hører.  
Ingen ser eller forstår før det er for sent.  
Hvorfor faller alltid så mange for det?  
Er det flokkdyr mentaliteten?  
Er det i vårt menneskelige DNA?  
Eller er det alltid en viss andel av ondskap i befolkningen, som tillater dette gang på gang?  
Tillater hva da?  
Splittelse.  
Det er sånn en patetisk, billig og usann unnskyldning at en sårbar fattig minoritet står for majoriteten av problemene i et storsamfunn.  
Bare når jeg skriver det ut ser jeg latterligheten i det.  
Det er variasjon og kompleksitet i alt, men når det plutselig kommer til folk må vi sidestille det for en lett fordøyelig løgn.  
Bare så våre barn må bøte for vår synd senere.  
Og hva for?  
Så en person kan føle seg mektig i en liten stund?

Det siste bidraget jeg vil trekke fram, er «((Om)(sorg))» av Ida Habbestad. Det er et kort og sårbart dikt som gir rom for ettertanke. Med enkle ord og klare bilder beskriver diktet sorg og behovet for omsorg, og hvordan det å få (eller ikke få) det man trenger, kan være både overveldende og vondt. Diktet ga meg en følelse av tristhet og ensomhet, og beskriver en følelse jeg tror mange kan kjenne seg igjen i. 

Om sorg var en tåpe, ville jeg spunnet garn.  
Om sorg var en varme, ville jeg vært aske.  
Hadde jeg fått det jeg trengte, ville jeg fått omsorg.  
Hadde jeg fått omsorg, ville jeg druknet.