Wilhelm Særvoll tar bilder av slikt de færreste tenker på som motiver: ødslige borettslag og tomme rasteplasser, cowboyer på Lista og cruiseskip i Stavanger. Til Trafo forteller den unge fotografen at han ser etter ting som skurrer.

– Jeg er født i 2000 og kommer fra Stavanger, sier han når vi ber ham begynne med det grunnleggende.

Wilhelm. Foto: Andreas Holen

Når fikk du ditt første kamera, og når begynte du å ta bilder på en seriøs måte?

Jeg fant faktisk nylig mitt første kamera igjen! Det har ligget i bunnen av en eske langt inne i loftsboden i barndomshjemmet mitt. Det var et blått Nikon Coolpix S3000. På minnekortet lå det fremdeles litt ymse bilder av hunden min fra 2011.

Overgangen til å ta foto mer seriøst skjedde veldig gradvis, men de første «ordentlige» bildene mine tok jeg på videregående. Jeg husker at jeg lå på ryggen i loftsboden hjemme og lette etter mammas gamle analoge kamera. Jeg tok det med på ferie den sommeren og fotograferte fem italienske pensjonister på et gatehjørne. Da jeg fremkalte filmen, husker jeg at det bildet var noe annet enn det jeg hadde gjort før. Det fungerte som et selvstendig bilde – ikke bare som et ferieminne.

Kan du velge ut tre av bildene dine og fortelle litt om hva som ligger bak dem?

Her er tre bilder fra prosjektet Tun: møteplasser og arenaer for sosiale sammenkomster og rekreasjon.

Bildene i serien er fotografert fra mars 2024 til mars 2025 i Norges største Borettslag, Risvollan. Arkitektenes målsetting da det ble bygget på 70-tallet lød slik:

«I ‘Tun’ tok vi med ideer fra italienske fjellandsbyer, intime sørlandsbyer, trønderske gårdstun og fra de lave, tette, danske landsbyer. Alle leilighetene skulle vende ut mot gangveiene. Tunene skulle fungere som møteplasser og arenaer for sosiale sammenkomster og rekreasjon.»

I den perioden var jeg på let etter et prosjekt som ikke var sesongbasert eller krevde reising. Jeg hadde ikke hørt om Risvollan før jeg ved en tilfeldighet tok 11-bussen til endestoppet i et forsøk på å finne noe å ta bilder av. Da jeg så det enorme og særegne området, ble jeg umiddelbart inspirert. Å jobbe med Tun er noe av det mest lystbetonte jeg har gjort, og i en periode var jeg der hver dag. Bildene ser ganske trauste ut, men jeg hadde det veldig gøy da jeg tok de.

Hva førte deg inn på sporet med å ta bilder av akkurat slike steder og slike miljøer?

Det kommer litt an på prosjektet, men en fellesnevner er kanskje at det er noe som skurrer visuelt. Jeg synes det er interessant når de visuelle elementene i et bilde er i konflikt. Det kan være Donald Duck på Fylkesvei 41 eller et cruiseskip klint oppi noen bittesmå trehus fra 1800-tallet.

Hvordan jobber du ute i felten? Pleier du for eksempel å gjøre deg kjent med folk eller foretrekker du å observere dem på avstand?

Det avhenger også av prosjektet. Noen ganger liker jeg best å observere, mens det andre ganger er nødvendig å være mer oppsøkende. Når jeg reiser et sted for å fotografere, liker jeg å planlegge på forhånd og gjerne ha noen konkrete avtaler. Google Street View er gull for å kartlegge de visuelle mulighetene på et sted.

Hvor viktig er humor i bildene dine?

Da jeg gikk første året på fotostudiet i Trondheim, tenkte jeg at alle bildene mine burde være morsomme. Det førte egentlig bare til at jeg fikk litt sperre og ikke tok spesielt gode bilder. Nå tenker jeg at humor er noe som oppstår av seg selv og det blir sjelden bra hvis man prøver å tvinge det frem.

Er du noen gang blitt beskyldt for å gjøre narr av stedene, miljøene og menneskene du tar bilder av?

Nei, men jeg er livredd for at noen skal gjøre det!

Med fotografi har man mulighet til å gå i dybden på et tema. Hvis man bare går inn for å ironisere mister man den muligheten – og det blir fort kjedelig.

Gjør du ting på oppdrag også? Sagt på en annen måte: Hvor lett er det å skape seg en karriere som fotograf i Norge i dag?

Jeg trives godt med kombinasjonen av oppdragsfoto og egne prosjekter. På nyåret flyttet jeg til Bergen, og har vært heldig å få en del jobb for blant annet Bergens Tidende. Så akkurat nå er jeg fotograf på fulltid.

Artisten Jonas Alaska

Hvilke planer og ambisjoner har du på lenger sikt?

Utover å kunne leve av foto har jeg egentlig ikke tenkt så mye lenger. På sikt hadde det vært kult å gi ut et dokumentarprosjekt som fotobok.

Hvordan bruker du Trafo, og hva har Trafo betydd for deg?

Trafo har vært en kjemperessurs for meg de siste årene. Jeg oppdaget støtteordningen da jeg studerte i Trondheim, og gjennom den har jeg kunnet dekke materialkostnader og realisere prosjekter jeg ellers ikke ville hatt mulighet til å gjennomføre på et trangt studentbudsjett.

Du kan følge Wilhelm videre på profilsiden og hjemmesiden hans. En oversikt over tidligere TrafoProfiler finnes på denne siden.

Foto på toppen av denne siden: Jonas Omland Skjæveland