Sander Bergs verk Jeg glemte deg, nesten I  kåres til vinner av konkurransen Når noe skurrer.

Verket utmerket seg ved å skape en umiddelbar følelse av at noe ikke helt stemmer, uten å bli overforklarende eller demonstrativt “rart”. Figuren fremstår både nær og fremmed på samme tid – menneskelig, men samtidig subtilt forskjøvet. Det er nettopp i disse små forskyvningene verket begynner å skurre.

Kroppen som er dekket til gir ingen hint, den ser helt menneskelig ut, men ansiktet skurrer. Blikket mitt begynner å lete etter hva det er som ikke stemmer. Er det en maske på et levende menneske, eller bare en dukke? Jeg som betrakter blir i tvil om hva jeg egentlig ser på, og nettopp dette skaper en spennende uro.

Kontrasten mellom det livaktige håret og hendene, og det nesten livløse ansiktet forsterker denne følelsen ytterligere. Figuren virker både levende og fraværende på samme tid.

Den sterke realismen gjør opplevelsen desto mer urovekkende. Jeg må lete etter hva som ikke stemmer for å finne svar. Resultatet er en stille uro som blir værende lenge etter møtet med verket. Arbeidet rommer både sårhet, underlighet og noe dypt menneskelig.

Jeg opplevde også at verket undersøker grensen mellom menneske og materialitet på en særlig overbevisende måte. Det vekker assosiasjoner til Vibeke Tandbergs bruk av masker og forskjøvede menneskelige uttrykk, hvor det uhyggelige oppstår nettopp fordi noe virker nesten virkelig.

Det har vært utrolig spennende å se hvordan de innsendte arbeidene har tolket temaet, og jeg vil også takke alle som har sendt inn bidrag. Mange av arbeidene utforsket det absurde, surrealistiske, kroppslige og psykologiske på modige og personlige måter. Flere viste stor vilje til å eksperimentere, ta risiko og undersøke det som er vanskelig å sette ord på.

Samtidig ble det tydelig hvor krevende denne oppgaven faktisk er. For det er en viktig kunstfaglig forskjell mellom noe som bare er absurd, mørkt eller deformert – og noe som skaper en reell forskyvning i betrakteren. De sterkeste verkene var ikke nødvendigvis de mest ekstreme eller høylytte, men de som arbeidet med presise forskyvninger i det kjente. Arbeider hvor uroen oppstår gradvis, og blir værende.

Jeg glemte deg, nesten I er et slikt verk.