Jeg vil slutte meg til mange andre avtroppende gjestementorer og si at dette oppdraget virkelig har vært en ære og et lyspunkt nå i juli. Måneden har flydd forbi, og jeg har kost meg stort med alt det spennende som har blitt postet. Det har vært ekstra hyggelig å bli bedre kjent med dere som deler jevnlig, og jeg vil rette en særlig takk til alle som har svart på kommentarene mine. Det er alltid interessant å høre direkte fra kunstneren selv.

Nå som jeg først har ordet, vil jeg komme med en oppfordring: Kommenter på hverandres bidrag, start samtaler og bygg nettverk. Trafo er ikke bare en gyllen mulighet til å vise fram det man selv skaper, men også et sted der man kan møte likesinnede, bli inspirert og utvikle seg sammen med andre. Bruk det for det det er verdt!

Jeg har lært masse i løpet av denne måneden og fått utvidet mine egne horisonter. Samtidig håper jeg at kommentarene mine har vært til nytte for noen. Ta med dere ros og skryt videre, og noter resten bak øret til en annen gang.

Det har vært et imponerende mangfold av bidrag: musikk, foto, billedkunst og mye tekst, særlig poesi. Som en som først og fremst arbeider med teater, film og lyd, har det vært både utfordrende og spennende å møte uttrykk utenfor mitt eget fagfelt og forsøke å trekke erfaringer fra én kunstform over i en annen.

Denne listen kunne ha vært veldig lang, men jeg vil trekke frem noen få bidrag som har gjort et ekstra sterkt inntrykk:

5/12 (revidert) av Jenny Marie Aas
En sår og ærlig tekst om å vente på at klokken skal stoppe.

Vi teller innpust og sekunder 


Fem og tolv… fem tolv 


Det er ganske konsist egentlig 


Noen ganger kanskje fire eller seks 


Og noen ganger bare åtte sekunder, eller atten 



Men som regel fem og tolv 


Noen ganger er vi helt sikre på at nå er det slutt 



Men så omsider kommer pusten 

Da puster vi og, og ser på hverandre 

med blikk blandet av overraskelse, lettelse og oppgitthet 

Så ler vi sårt sammen, og fortsetter å vente 



på at klokken stopper, og at tiden skal begynne å gå igjen.

Morten av Pil Ulheim
Et bilde man virkelig kan fortape seg i. Lyset er utrolig vakkert og kan minne om et renessansemaleri. Jeg blir særlig fanget av de harde kontrastene og det myke blikket til subjektet.

Arius av H.T U.R

Når det er skumring, og lyktestolper forvirrer insekter, og gjenskinnet fra månen leker en stjerne, vet jeg at det sitter et menneske i en liten blokkleilighet og maler. En venn sa en gang at en bør være forsiktig med å pålegge andre intensjoner, fordi en psykolog kan tro det er projisering, men jeg føler vel så lite som jeg er sikker på at denne mannen gjør. Rundt middagsbordet var jeg og resten av gjengen nesten enige: Arius maler fordi malerpennen gir ham minst en dag til. 

«Sendte du ham melding om å bli med og se Norge?» 
«Fikk ikke svar.» 
«Fikk ikke svar.» 
«Han tror han er Van Gogh.» 
«Han er i hvert fall like isolert.» 
«Er han like gal, tror dere?» 
«Var Van Gogh gal?» 
«Han kuttet øret av seg.» 
«Jeg har i hvert fall aldri sett bandasje rundt øret til Arius.» 

Og viseren på klokken står ikke stille, og hver gang vi skyter fyrverkeri, roper vi plutselig og legger til et år til. Arius blir med hvert år, men hver gang feirer vi det nye året som om det er Arius sitt siste. 

«Vi må skaffe ham hjelp.» 
«Fordi han liker å være alene?» 
«Fordi et menneske bør ha mer enn en grunn til å feire et nytt år.» 
«Bullshit.» 
«Fordi?» 
«Fordi noen lever kun for familien sin.» 
«Familie er flertall.» 
«Kenneth.» 
«Hva?» 
«At du tror sånt, er projisering.» 
«Projisering?» 
«Går det bra med deg?» 

Og vi holder stjerneskudd som om vi er barn. Ingen av oss har barn, og noen har ikke engang familie, og savnes bare av tre andre og Arius. Vi tror Arius ikke klarer å se på gravsteinen med Kenneth inngravert, men vi besøker ham om kveldene når man skulle tro månen fusjonerer. 

«Livet er så merkelig.» 
«Alltid vært.» 
«Jeg er psykolog og klarte ikke å hjelpe ham.» 
«Det er ikke noe vi kunne gjort.» 
«Vi burde skjønt det.» 
«Vi spurte om det gikk bra med ham.» 
«Og når skal vi spørre Arius om det går bra med ham?» 

Og en kveld slipper Arius oss inn, og leiligheten ser ut som et kunstmuseum. Vi ser fjell, landskap og natur, og jeg forstår ikke hvordan Arius kan male noe han helt sikkert aldri har sett. Når vi våger oss bort til ham, ser vi på ham som om det er siste gang vi ser ham. Vi har lyst til å gi ham en klem, men frykten for avvisningen trumfer ønsket om å være en god venn. Vi går over til det trygge, ordene som ikke kan treffe, og forteller ham hvor fint han maler, og hvor virkelig det er. Vi forteller ham at det er hans virkelighet vi lever i, og at maleriene ser bedre ut enn virkeligheten. Han svarer ikke, og når vi skal si farvel, klapper vi ham forsiktig på skuldrene og sier på gjensyn. 

«Vi burde spurt om det gikk bra med ham.» 
«Hva er vitsen? Åpenbart har han det ikke bra.» 
«Hvordan kan du være så sikker?» 
«Jeg så det i øynene. Det var helt tomt.» 
«Vi må kontakte noen, ringe noen …» 

Plutselig ser vi i speilet og kjenner nesten ikke den andre igjen. En har fått skjegg som han alltid har trimmet, en har mistet det fyldige håret som en gang blafret så lett i brisen, en annen ser ut som han ikke har sovet på dager, men det er tiden som er gift for huden. Vi spiser den samme maten, på det samme stedet, under måneskinnet, og hver gang snakker vi om Arius som om det er siste gang vi snakker om ham. 

«Han er døende.» 
«Hvordan kan du si noe sånt, Marius?» 
«Jeg hørte at han har sluttet å male. Det er livets slutt.» 
«Går det bra med deg?» 

Og vi banker på døren til moren til Marius, og siden har hun drømt om ham hver natt. Noen ganger kan vi høre gjenklangen av hennes gråt i våre egne drømmer. Vi besøker ham under måneskinnet og legger blomster som vi aldri har sett ham lukte på. Med tiden blir blomstene ett med jorden, og morens kvaler blir med jorden sammen med Marius. 

Vi ser tre tomme stoler. Servitøren spør om vi skal ha det samme. Vi nikker, men når vi skal spise, skjelver hendene til Samuel. 

«Hvorfor skjelver du sånn?» 
«Ikke tenk på meg. Vi burde snakke om Arius.» 
«Arius har begynt å male igjen.» 
«Jeg hørte det, men han maler kirkegårder og begravelser nå.» 
«Så lenge han maler.» 
«Han er døende.» 

Han mister vannglasset, og ett glass blir tusen. 

«Samuel, går det bra med deg?» 
«Jeg har parkinson.» 

Og når det blir fire tomme stoler, har jeg ingen å snakke med Arius om.

En velutviklet tekst som ga meg assosiasjoner til Samuel Beckett. Her er det mange måter å tolke teksten på og stemningen sitter igjen lenge etter at teksten er ferdig lest.

Takk for meg!

Mvh Mari Hovde