På videregående begynte Anna Ringstad å tenke på hva klærne våre egentlig sier om oss. I dag er Anna motedesigner med base i Oslo og Paris, hvor hun utvikler kolleksjoner med utgangspunkt i komplekse spørsmål om smak og kulturell kapital. Det er mer enn nok til å vekke Trafos nysjerrighet.

Vi begynner med å spørre Anna hvem hun er, hvor hun kommer fra og hva slags bakgrunn hun har.

– Anna Ringstad, 25 år, svarer hun. – Oppvokst i en liten bygd i Trøndelag som heter Åsen. Rastløsheten som kommer med å vokse opp på et veldig lite sted, var det beste springbrettet for meg til å søke meg ut mot nye steder og nye impulser, og jeg kan sikkert takke det veldig for der jeg er i dag. Jeg endte opp med å flyttet gradvis til større og større byer allerede fra 15-årsalderen; først Trondheim, så Oslo og nå Paris, i Trondheim endte jeg opp i et kreativt miljø hvor flesteparten av vennene mine gikk på Fotokunstskolen.

Rent CV-messig har jeg studert et år med «Mote og Produksjon» på OsloMet, og etter det tok jeg en Bachelor i kles- og kostymedesign fra Kunsthøgskolen i Oslo. Underveis og i etterkant av studiene har jeg jobbet som praktikant og assistent hos International Library of Fashion Research her i Oslo, i tillegg til flere brands i Paris som arbeider et sted mellom kunsthåndverk og mote.

Foto: Mariette Garault

Jeg har oppgjennom også hatt utallige jobber i klesbutikk i det høyere luksussegmentet, og jeg er overbevist om at alle disse ulike sjangerne av mote og måtene å jobbe med det på som jeg har vært innom, har påvirket hvordan jeg utvikler praksisen min idag i like stor grad som kun der jeg har studert.

Jeg er i tillegg halvt russisk, noe som har endt opp med å påvirke praksisen min mer og mer jo eldre jeg blir. Ikke nødvendigvis i politisk forstand, men mer i det sosiokulturelle. Det er noe med det når man får tildelt et ekstra perspektiv på hva som er, eller kan være, «normalt», at jeg begynte å bli bevisst hvor små nyanseforskjeller som ender opp med å bli lest som kulturkrasj eller misforståelser.

Husker for eksempel fra barndommen at både moren min og søsteren hennes lærte meg alt de kunne om håndarbeid, søm og alt som har noe med det kreative å gjøre. Fra deres side kom dette fra et økonomisk aspekt: man ser noe i butikkvinduene eller fra de store motevisningene som man blir helt forelsket i, men hvis man sitter på kunnskapen, kan man gjenskape det selv hjemme. Som ung syntes jeg selvfølgelig dette var kjempeflaut.

Det var først rundt etter Covid jeg fikk åpenbaringen om at dette perspektivet gjør at jeg kan se på kulturen i den vestlige samtiden med et slags skråblikk, for nå skulle plutselig alle i Skandinavia strikke replicaer fra motevisningene og det blomstret opp nærmest en ny DIY-bølge. Husker at jeg på et tidspunkt møtte meg selv i døren da jeg plutselig syntes strikking var kult fordi Dorthe Skappel, eller en lignende kjent profil i media, introduserte det, men moren min har prakket det på meg fra jeg var kjempeliten og jeg bare har avfeid det.

Dette fikk meg inn på hvor stor påvirkningskraft «kulhet» har på oss, og hvem som sitter på definisjonsmakten, og det er ut fra disse elementene jeg har bygd opp praksisen min slik den ser ut i dag.

Når begynte du å interessere deg for mote? Var det noe spesielt som fikk deg i gang?

Interessen for mote vokste frem rundt da jeg gikk på videregående. På den tiden var jeg som alle andre veldig opptatt av å passe inn, men var også veldig fascinert av de ulike «uniformene» man var ikledd basert på hvilken skole og linje man gikk på.

Jeg gikk fra å gå på en privatskole med en ganske preppy og stiv estetikk til Trondheim Katedralskole hvor det var mye mer «raddis»-stemning. Jeg husker det som en kombinasjon av at jeg selv følte meg veldig malplassert og at alle rundt meg var forvirret når jeg gikk inn i kantinen første skoledag ikledd en Parajumper med pels og Louis Vuitton-veske midt i et hav av strikkegensere og Fjällräven-sekker.

Det hele satte i gang en ny interesse hos meg som handlet mer om mote som et kommunikativt visuelt virkemiddel. «Hvem har du lyst til å signalisere at du er?» er tross alt et ekstremt eksistensielt og stort spørsmål i den alderen, og jeg ble utrolig opphengt i brands, designere og kunst, og relasjonen dem imellom.

Nylig gjennomførte du kunst- og moteprosjektet «Maintenance Melancholia». Kan du fortelle litt om prosessen bak dette og hvilke erfaringer du sitter igjen med?

«Maintenance Melancholia» er et pågående prosjekt som nylig ble vist under en motevisning i Venezia. Referansene baserer seg på en nostalgi til en kontemporær fortid i vår digitale tidslinje. Jeg fascineres av hvordan ulike sosiodemografiske områder i Europa definerer hierarkiet knyttet til smak og kulturell kapital når det kommer til femininitet og skjønnhet.

Prosjektet begynte på et kunstnerresidens i Nord-Makedonia som tok utgangspunkt i å samle lokale designere fra Baltikum og Skandinavia for å bli kjent med kulturelle fellesnevnere og ulikheter når det kommer til håndverk og bærekraft. Derfra gikk veien til atelieret mitt i Paris for å utvikle kolleksjonen med kofferten full av inspirasjon fra de lokale håndverkerne jeg møtte under residensoppholdet.

Foto: Marco Periz

Arbeidsprosessen har gått mye ut på å gjenskape ulike dekorelementer fra den maksimalistiske estetikken på moten man ser mye av i østlige deler av Europa. Jeg fascineres og blir veldig inspirert av hvordan DIY-bølgen er blitt en trend i Skandinavia, mens andre steder i verden er denne tilnærmingen noe som oftere kommer fra et utgangspunkt av dårligere økonomi. Så istedenfor å lage en en-til-en replika av referansene jeg jobber med, pleier jeg å ty til en «lo-fi» håndverksmetode som ikke krever mange veldig spesifikke maskiner, men heller er mulig å få til med enkelt utstyr som symaskin, strikkepinner og nåler.

Det er også noe med uttrykket og estetikken til det ferdige resultatet når det skinner gjennom at man har prøvd å etterligne noe men ikke har hatt alle riktige materialer tilgjengelig, som jeg synes er interessant å få frem. Dualiteten er også slående når det arbeidet som streber etter å ligne på det man ser gjennom skinnende butikkvinduer blir mer intrikat og får en mye større detaljrikdom enn utgangspunktet. En slags klassereise mellom høy- og lavkultur.

Hele dette prosjektet har et lag av ironi og camp over seg, og en erfaring jeg sitter igjen med er at den type kommunikasjon ikke lar seg oversette så lett gjennom landegrenser, da det handler om å ha de samme referansene i bunn. Under visningen i Italia oppfattet jeg at prosjektet ble lest på en helt annen måte enn hva jeg hadde antatt, men det var også en spennende «lost in translation»- situasjon, hvor jeg ble nødt til å forklare hvor ironien ligger og hva den kommenterer på, som i et og samme øyeblikk ødelegger hele konseptet. Litt som å måtte forklare en vits til noen rundt bordet som ikke ler, om du skjønner.

Hvor viktig er den rent håndverksmessige delen av det du driver med?

Jeg anser det håndverksmessige som en vesentlig del av praksisen min. Det er delaktig i arbeidet mitt i alle stadier, hele veien fra research til prosess og utførelse. Ikke bare handler det om hvordan arbeidet blir utført i form av teknikk, men i like stor grad er håndverket for meg en måte å tenke og videreutvikle en idé i en mer praktisk og fysisk forstand.

Kan veldig relatere og skrive under på alle de nye forskningsartiklene som kommer på løpende bånd om hvordan det å arbeide med hendene er et forlengelse av hjernen som jobber, og så videre.

Du snakker om mote som et sosiokulturelt språk, «et sted der smak, verdi og identitet forhandles gjennom objekter og estetiske valg». Kan du trekke frem et verk som viser dette og dele noen tanker rundt det?

Noe av den samme tematikken var utgangspunktet til den forrige kolleksjonen min «Trickle Up, Trickle Down, Trickle Trickle Little Star» hvor jeg så på mote både som et språk, men også et kretsløp. Klær og estetiske uttrykk beveger seg mellom mennesker, ulike sosiale kretser og ulike verdisystemer. Det som oppfattes som billig kan bli eksklusivt, det som er nisje kan bli mainstream, og det som en kan signaliserte opprør kan raskt bli kommersialisert. Smak kan derfor aldri diskuteres som et isolert valg, siden den formes av økonomi, makt, historie og sirkulasjon. 

Spesielt til denne kolleksjonen jobbet jeg mye rundt «kulhet» og hvordan det er en usynlig sosial kraft som kun trer frem når man stjeler eller låner den fra andre som er kulere enn en selv. Det er noe litt morsomt over hvordan denne mekanismen fungerer siden man på et vis på ha like mye naivitet og overbevisningskraft for at det skal ha utstående effekt.

Jeg jobber mye med å kombinere veldig «kule» nisjete motereferanser sammen med håndverksteknikker som man kanskje heller assosierer med de kreative sidene i tantete blader som Kvinneguiden og så videre. Når man ser på de ferdige antrekkene i vakuum, tatt ut av sin kontekst, er det umulig å definere om dette er kult eller ikke, men i arbeidet med kolleksjonen produserte jeg også mye tekstinnhold, bygde et univers på sosiale medier og iscenesatte modellene mine i en koreografi som brøt med ned forventede, og det er alle disse elementene satt inn i et økosystem som er hva jeg definerer som mote, siden alle disse segmentene påvirker hvordan vi oppfatter og leser de vi ser gjennom sosiale koder. Estetikk, kapital og identitet blir konstant påvirket av hverandre, og verdi og smak er aldri noe stabilt, men blir kontinuerlig forhandlet med som om det var en egen valuta.

Du virker internasjonalt orientert. Ikke bare bor du i Paris, men du har hatt visning av kolleksjon i Venezia og kunstnerresidens i Makedonia. Er det fordi du har store ambisjoner eller ligger det kanskje i motens og kunstens natur å bevege seg fritt over landegrenser?

Det et nok en kombinasjon av begge. Åpenbart har jeg store ambisjoner da dette er et virke man ikke kan gå halvhjertet inn i, og jeg oppfatter det som at man er nødt til å være fleksibel og ha en viss åpenhet, både når det kommer til å oppsøke og takke ja til muligheter som gjør at man er nødt til å flytte på seg.

Hvor man er når man jobber og stiller ut, påvirker praksisen på en utrolig måte, men det handler jo også om å gjøre det intensjonelt. «Hvilke geografiske områder speiler eller vil berike arbeidet mitt? Hvem har jeg lyst til å jobbe sammen med? Hva blir jeg inspirert av? Hvor kan jeg lære mer om de tingene som interesserer meg?» er rettesnorer jeg følger når det kommer til valg av geografisk plassering. Mote- og kunstverden blir også mindre i form av at det er et kreativt nettverk som ikke nødvendigvis forholder seg til landegrenser, men er mer basert på felles interessepunkter.

Foto: Edgar Scherwinski

Vi forstår at du har en spesiell interesse for forholdet mellom Øst- og Vest Europa. Hvordan kommer dette til uttrykk i arbeidet ditt?

Det er et slags estetisk hierarki i Europa, hvor Vesten alltid er på toppen, og det handler ofte om det Bourdieu kaller distinksjon av smak. Jeg synes derfor det er fascinerende og se hva som skjer når man tar inspirasjon fra det vi i den vestige delen leser som «stygt», «tacky» og «billig», og presenterer arbeid som fremdeles inngår i den sjangeren, men pakket inn i en vestlig innpakning. Møter vi oss selv litt i døren? Kan vi lære å like det når det blir introdusert på våre premisser? Handler det bare om at noen med nok «kulhet» sier at det er bra for at vi skal godta en viss estetikk?

Blir du og arbeidet ditt påvirket av det stadig mer anspente forholdet mellom Vesten og Russland?

På et personlig plan blir jeg åpenbart påvirket, men jeg anser ikke arbeidet mitt som at det har en tydelig politisk retning og at dette da egentlig ikke er relevant. Mest av alt ønsker jeg å se på fellesnevnere mellom de to ulike kulturene, for så å dissekere hva som er likheter og forskjeller. Det er også noe med at i en så seriøs og ubehagelig presset situasjon som er oppstått mellom Vesten og Russland, er ikke mitt mål først og fremst å drive fredsmekling, men kanskje heller å introdusere en visuell kultur og estetikk som muligens ellers hadde blitt feid under teppet som noe «fremmed» og uønsket eller uinteressant.

Hvordan ser du på mulighetene for å skape seg et levebrød innen mote og kunst i Norge i dag?

Først og fremst handler det om at man kan ikke lage kolleksjoner uten å generere penger av det, og man innser at klærne er nødt til å være en del av det. Slik støtteordningene ser ut i dag, vil det være mulig å få vist arbeidet sitt, men for å få det til å bli et levebrød, er salg nødt til å være en del av det økonomiske økosystemet.

Jeg kan kun snakke for meg selv og min egen praksis, og det er slik jeg har løst det til nå hvor størsteparten av arbeidet er salgsrettet, men jeg har friheten til å skape andre verk som ikke er tvunget inn i en tradisjonell salgsloop takket være ulike støtteordninger som gjør det mulig å vise disse arbeidene rundt om i verden og samtidig få påfyll av både fag og inspirasjon slik at jeg kan fortsette å skape.

Dette er veldig enkelt forklart og det høres lett ut, men spesielt krysningspunktet mote og kunst er et vanskelig felt å navigere seg rundt i Norge i dag, da det også krever at man har kontroll på og er bevisst over at markedsføring og business-struktur egentlig er 75% av jobben.

Hvordan bruker du Trafo, og hva har Trafo betydd for deg?

Jeg bruker Trafo både til å søke om økonomisk tilskudd for større produksjoner, men har også brukt det mye som en «testing ground» for prosjekter som kun har startet som en rask ide men kan utvikles til et større og mer konkret potensiale.

Det er noe veldig fint og trygt i at man kan søke hver måned, det senker på et vis «presset» om at ideen må være genial for at man skal få gjennomslag, og jeg har hatt flere tilfeller hvor bare det å sende inn en søknad har fungert som en utvilkingsprosess i et prosjekt, enten jeg har fått innvilget støtte eller ei.

Trafo har også gjort meg utrolig mye mer dreven på søknadsskriving, igjen på grunn av denne mengdetreningen og at det nærmest fungerer som et «crash course» i å lære seg å forholde seg til frister, budsjett og rapporter. Trafo har også muliggjort flere av de viktigste prosjektene mine oppgjennom som har gjort det mulig for meg å utvikle meg videre fra å stagnere på samme sted for lenge.

Du kan følge Anna videre på profilsiden hennes og på Instagram. En oversikt over tidligere TrafoProfiler finnes på denne siden.