Trafo møtte først Balder Scheen Jacobsen gjennom en serie små, personlige tekster han har publisert her på siden. Men når vi gjør oss bedre kjent med ham, viser det seg at han har mange andre jern i ilden også, ikke minst innen teateret.

Vi ber ham like godt om å begynne med det grunnleggende.

– Jeg heter Balder, er født og oppvokst i Stavanger og er nå student ved Teaterhøgskolen, forteller han. – Bakgrunnen min er fra teater, og selv om jeg stadig roter meg inn i nye uttrykk, er dette fortsatt hovedvirket mitt.

Sommerteatret i Frognerparken 2025. Foto: Jacob Nasseri

Hva kom først, var det skrivingen eller var det skuespilleriet? Og hva var det som tente flammen?

Det startet uten tvil med teateret. Vi som vokser opp i Stavanger er veldig heldige med et sterkt barn- og ungdomsteater på Rogaland Teater, og der tilbrakte jeg oppveksten min. Det er uten tvil det stedet jeg har «flest og best» minner knyttet opp til. Der opplevde jeg å få utløp for et travelt indre liv, på en helt annen måte enn skolen.

Jeg hadde – og har fremdeles – mye futt og en sterk personlighet, så jeg var ikke den letteste å ha i klasserommet. Men på teateret opplevde jeg mestring, og at det som skilte meg fra flokken ikke ble forsøkt dysset ned, men heller møtt med nysgjerrighet. Det var gjennom teateret jeg møtte alle mine nærmeste venner, og der jeg fant mening.

Skriving startet jeg ikke med før i ungdomstiden. Det var gjennom et prosjekt drevet av Cathrine Myhre Solbjør, som tok master på KHiO, at jeg for første gang begynte å skrive tekster lignende det jeg gjør i dag. Vi var en gruppe ungdommer som fikk en rekke oppgaver i form av «stream of consciousness», og det kicket jeg veldig på. Det var noe ekte, upolert og sårbart i å skrive på den måten, og å ikke hige etter det som er bra, men bare det som er sant i øyeblikket. For jeg har alltid higet etter å prestere, være best, være flink. Noe som stadig har satt kjepper i hjulene mine.

Gjennom terapi har jeg med årene forstått at det handler om et dårlig selvbilde, som stadig jakter nye ytre bekreftelser for å føle seg hel. Selv om jeg måtte kræsje hodet først i veggen før det gikk opp for meg.

Skrivingen ble en arena hvor jeg ikke kunne være best, fordi det ikke handlet om å være flink, men ærlig. Det ga meg frihet å kunne tåle at noe var dårlig, og at det gikk bra. Vi skrev uten å få lov til å løfte pennen fra arket på mange minutter, og da kommer det til slutt ut noe man ikke har rukket å planlegge. Noe ekte. Og når man leser gjennom er det kanskje bare en setning av de hundre som er verdt å ta vare på, men man må gjennom alle hundre for å få den ene.

«Dritt er god gjødsel» har jeg hørt flere steder, og det er en innstilling jeg forsøker å implementere i alt jeg skaper.

IMPULSER vol.1. Utøvere på bildet: f.v Erik Sand Angelsen, Heine Røise, Amalia Sanchez Knotten. Foto: Jacob Nasseri

På Trafo publiserer du tekster som oppleves både hverdagslige og personlige. Kan du fortelle litt om hvordan du jobber med dem?

Jeg skriver veldig intuitivt. Litt på samme måte som da jeg startet med stream of consciousness. Alle tekstene mine blir til ut av intet og ført ned i en hast på notater på telefonen. I perioder skriver jeg mye, men går også lange strekk uten å gjøre det i det hele tatt. Jeg skriver mye når jeg er full, når jeg er sint, når jeg er lei meg og når jeg opplever at det ikke finnes håp.

Skriving startet for meg som en måte å sortere i mitt eget følelseliv, og det å publisere dem var mitt forsøk på å stille meg sårbar i håp om å møte omverden uten piggene ute. Jeg tror de er hverdagslige nettopp fordi de kommer fra en hverdag. Jeg synes kunst så fort kan bli opphøyd og svevende, men liker selv egentlig best kunst som tar utgangspunkt i det anonyme, hverdagslige, praktiske. Jeg synes det er mye vakkert i det vi tar for gitt, og mye kunst de stedene vi ofte ikke leter etter det. Brødskiva, støvsugeren, renovasjonsarbeideren, matbutikken, bussen. Disse stedene, yrkene, møtene og objektene pulserer med kunst, spør du meg. Vi må bare finne den.

Hvordan skiller arbeidet med slike korttekster seg fra hvordan du jobber med film- og teatermanus?

Korttekstene mine er hovedsakelig basert på følelser og subjektive opplevelser, mens når jeg arbeider med scenetekst eller manus handler det i større grad om en helhet. Da handler det også om karakterene og situasjonene, mer enn ordene og språket.

I manusene er det også mer fokus på dialog, og alt det som ikke blir sagt, enn i korttekstene som jeg selv opplever er mer en indre stemme.

Hva får du utløp for gjennom skuespillet som du ikke får gjennom skrivingen? Og hva får du utløp for gjennom skrivingen som du ikke får gjennom skuespillet?

Det er et veldig godt spørsmål, og noe jeg ikke har reflektert så mye rundt før. Jeg tror jeg stadig utforsker nye uttrykk nettopp fordi jeg har en så stor skapertrang, og ønske om å formidle og dele at jeg behøver utløp for kreativiteten. Men så, når perfeksjonismen henter meg inn, ser jeg meg nødt til å flykte til nye beitemarker.

Skriving ble kjærkomment for meg fordi jeg behøvde et kreativt utløp hvor jeg ikke kunne forvente noe av meg selv, ettersom det var fremmed. Med tiden ble skriving også tynget av høye forventninger til meg selv, og jeg startet med foto. Som barn tegnet jeg, og drømte om å bli illustratør, men jeg klarer fortsatt ikke plukke opp en blyant og skrible før skuffelsen av manglende utvikling lammer meg og jeg forsvinner inn i tåken.

Skrivingen blusser ofte opp når jeg opplever overskudd av, eller rettere sagt, uforløst kreativitet. Så i perioder hvor jeg er i en produksjon jeg ikke opplever engasjerer meg, blir det naturlig å skrive. I perioder hvor arbeidet som skuespiller er veldig oppslukende, har jeg nok med det.

Forestilling på KHiO. f.v Gard Løkke, Eline Hunstad Haugen, Balder Scheen Jacobsen. Foto: Noah Gylver

Som regissør kan du kanskje trekke veksler på både skrivingen og skuespillet? Har du noen konkrete eksempler på det?

Rollen til en regissør er å holde i helheten og fasilitere arbeidet. Jeg opplever at det faller meg naturlig å tenke helhet i arbeidet som skuespiller, så de gangene jeg har hatt regi føles det som en ganske glidende overgang. Jeg er en skuespiller som stiller mange spørsmål, og ønsker å sette mitt preg på det jeg arbeider med, så jeg opplever at forskjellen på arbeidet handler mer om oppgavene enn inngangen min til arbeidet.

Hva er Bajas Produksjoner for noe og hva er din rolle der?

Bajas er et teaterkompani jeg startet for noen år siden med to gode venner. Vi bodde alle tre i Oslo, og forsøkte å stable våre voksne liv på bena etter folkehøgskolen. Jeg hadde allerede da en humorgruppe, men jeg savnet å arbeide med dramatikk og scenekunst utenfor humorsjangeren. Vårt første prosjekt var en en-akter jeg hadde skrevet som het «What Would Erling Do?». Den rakk vi akkurat å spille før jeg startet studiene på KHiO, og de to andre har siden også utdannet seg til produsenter.

Grunnet studiene ble prosjektene færre enn først tenkt, men vi holdt driften varm med et prosjekt vi kalte «Impulser». Det var mer performance enn jeg hadde arbeidet med tidligere, og gikk ut på å samle utøvere på tvers av kunstfag i en felles improvisasjon og se om man kunne kommunisere på tvers av uttrykk, i dialog med rommet, publikum og hverandre. Det tok utgangspunkt både i impro, som jeg har drevet mye med i humor-kontekst, men også «stream of consciousness», noe jeg innser nå som jeg skriver dette.

Planen på sikt er å kunne produsere scenekunst gjennom Bajas, og vi er så smått i gang med noen spennende ting uten at jeg kan si så mye om det nå.

Bajas produksjoner. f.v Helmine Edvardsen, Balder Scheen Jacobsen, Ingeborg Myklebust. Foto: Jacob Nasseri

Vi må visst alle forholde oss til KI om dagen. Ser du på det som en trussel eller et verktøy du kan bruke? Eller er det kanskje irrelevant for deg?

Jeg er redd for KI, og generelt bekymret for hvor vi som samfunn er på vei. Jeg forsøker selv å bli mer analog, men det er utrolig mye lettere sagt enn gjort. Jeg tror teknologien og KI er gode virkemidler hvis det brukes der det trengs, men jeg tror den stadige forenklingen og effektiviseringen kan være skadelig. Og for meg er det ikke bare KI, men hele digitaliseringen av det å være et menneske. Jeg tror og føler selv at jeg og alle til dels har godt av å ikke vite alt med en gang, ikke få svar på alt jeg lurer på, få hjelp til alt jeg må gjøre.

Da jeg jobbet i barnehage lærte jeg prinsippet «hvis man kommer seg opp selv, kommer man seg ned selv». Da handlet det om klatrestativ, men jeg synes det har en overføringsverdi. «Hjelpen» man får fra KI opplever jeg som hindrende for ens egen utvikling og mestring. Jeg tror også det fjerner en del kontakt mennesker i mellom, da man ikke trenger å spørre en venn med kompetanse hvis man lurer, for vi har alle den samme vennen i lomma. Jeg ønsker hvertfall heller å spørre en venn om hjelp med noe hen kan bedre enn meg, enn KI.

Jeg føler KI er der for å forenkle og fjerne motstand, men er det ikke nettopp ved motstand ting blir interessante? Smaker ikke middagen din bedre hvis du har laget den selv? Er ikke genseren du fikk av mormor litt varmere enn den du kjøpte på nettet? Jeg føler vi prøver å gjøre det så enkelt å være menneske at vi mister nettopp det som gjør oss menneskelige. Feil, mangler, motstand, samarbeid, fellesskap.

Humorgruppen Dønn Seriøs Kunst. Foto: Jacob Nasseri

Hvilke planer har du for fremtiden? Skal du skrive, regissere eller være skuespiller, eller kommer du til å fortsette med alt sammen?

Litt av alt, forhåpentligvis. Nå er fokuset mitt å fullføre studiene på Teaterhøgskolen, hvor vi for tiden arbeider med Goksøyr & Martens. De har skrevet et nytt stykke som vi utvikler, og i kjent stil er fokuset mye på det auditive. Det er en utfordrende og spennende måte å jobbe på. Forestillingen spilles i oktober og er gratis, så kom og se!

Så er det denne fremtiden, da, og hvordan den ser ut. Hadde vi ikke alle likt å vite det? Kanskje ikke? Jeg håper jeg har muligheten til å arbeide som skuespiller, men det er ikke garantert nå om dagen. Jeg er oppvokst på institusjonsteater, så det er klart jeg ønsker meg til et teaterhus, men etter flere år med gjøgling i det frie feltet skremmer ikke det meg heller. Mest sannsynlig blir det vel en lapskaus av ulike oppdrag og prosjekt, mye eget, men forhåpentligvis får jeg også ta del i spennende prosjekter jeg ikke selv holder i.

Rent konkret arbeider jeg for tiden med et filmmanus, en sommerteater-forestilling og en lengre novelle. Samt to scenetekster jeg ønsker å videreutvikle og få satt opp. Novellen handler om en ung mann som stilles til veggs av badeanden sin, og ransaker fortiden for å se hvor det hele gikk så galt. Det er en tekst jeg har lekt meg med lenge, som ble enda mer aktuell for meg selv etter jeg selv møtte veggen. På sikt drømmer jeg om å arbeide fulltid med regi, men der jeg er nå ønsker jeg bare å få ta del i kjekke prosjekter som oppleves meningsfulle.

Hvordan bruker du Trafo, og hva har Trafo betydd for deg?

Trafo har vært et utrolig fint lavterskel tilbud for å dele verkene sine med mennesker som vil en vel. Det er et fellesskap av skapende som ønsker å hjelpe hverandre, og det har vært en skikkelig fin opplevelse de gangene noen har kommentert på et innlegg eller på en eller annen måte blitt påvirket av det jeg har publisert. Det er jo nettopp derfor jeg ønsker å dele dem, til tross for at det er dritskummelt.

I tillegg har Trafo vært en super støtteordning for meg i perioden jeg forsøkte å gjennomføre prosjekter uten å være kvalifisert for å søke de store summene. Som student eller ung kunstner uten utdanning er Trafo en kjempestøtte. Ofte er det bare det lille man trenger for å få gjennomført. Jeg skulle ønske jeg oppdaget Trafo tidligere!

Foto: Helge Brekke

Du kan følge Balder videre på profilsiden hans. En oversikt over tidligere TrafoProfiler finnes på denne siden.