Sondre K. Jensen har vært profesjonell dokumentarfilmskaper siden han var tenåring. Det begynte med filmstudio på gutterommet og fortsatte med oppdrag for næringslivet. Nå har han gjennomført sitt hittil mest ambisiøse prosjekt: Heroinbyen, en dramadokumentar om Bodøs rusmiljøer på 90-tallet.

Trafo tar kontakt for å få vite mer om hvem, hva og hvordan.

– Jeg heter Sondre K. Jensen og er filmskaper og regissør, født og oppvokst i Bodø, begynner han. – Jeg har ingen formell filmutdanning, men har laget film siden jeg var barn og begynte å jobbe profesjonelt med det allerede i tenårene.


Når begynte du å interessere deg for film? Og når begynte du å lage film?

Interessen kom tidlig. Jeg tror jeg gikk i første eller andre klasse. Mange antar at det må ha kommet fra en spesiell film, eller at jeg hadde noen i familien som drev med film, men sånn var det ikke. Hvor interessen egentlig kom fra skulle jeg gjerne visst selv. Helt siden jeg var barn har filmskaping vekket noe i meg som ingenting annet har klart.

Jeg valgte å utforske interessen ganske helhjertet. Rommet mitt ble etter hvert omgjort til et lite filmstudio med greenscreen og kameraer, og etter skolen laget jeg film med kompiser nesten hver dag. Når iPaden var full, slettet vi de gamle filmene for å få plass til å lage nye. Vi visste jo ikke hvordan vi skulle lagre dem ordentlig. Resultatet var heller ikke det viktigste. Det var skapergleden som drev oss.

I dag skulle jeg gjort mye for å få sett de filmene igjen.

Hvordan klarte du å få jobber for det lokale næringslivet allerede i en alder av 13? Det krever kanskje en spesiell form for pågangsmot?

Da jeg var 13 år, hadde jeg lyst til å ta interessen et steg videre. Jeg begynte å forstå at film var noe jeg hadde teft for, og ambisjonene var allerede ganske store.

Jeg tok kontakt med Kulturhuset i Bodø og spurte om de trengte noen til å filme arrangementene sine. Det førte til at jeg i en periode laget en rekke aftermovies fra konserter. Etter hvert begynte også folk i næringslivet å legge merke til arbeidet mitt, og som 14-åring fikk jeg mine første betalte oppdrag.

Jeg husker spesielt mitt første. Jeg skulle filme en konsert på et utested, midt på natta, blant en haug med dritings folk. På et tidspunkt kom oppdragsgiveren bort til meg og spurte: «Du er 18, sant?» «Jeg er 14», svarte jeg. Du skulle sett ansiktet hennes.

Det store prosjektet ditt de siste årene har vært Heroinbyen, en dramadokumentar om rusmiljøet i Bodø på 90-tallet. Kan du fortelle litt om bakgrunnen for det?

Da jeg var 17 år, følte jeg meg klar for å lage en fullengde film. Eller i hvert fall klar for å ta på meg utfordringen. Det høres kanskje litt sprøtt ut at en 17-åring føler seg klar for noe sånt, og det føles fortsatt litt rart å si. Men jeg hadde en sterk følelse av at det var på tide. Jeg ventet egentlig bare på den riktige historien.

Så ble det lille julaften 2021. Jeg besøkte en venn jeg hadde jobbet med tidligere. Han er musiker, men jobber også i Kirkens Bymisjon, og jeg var innom for å gi en liten pengegave. Vi satte oss ned, og han begynte å fortelle meg en helt sinnssyk historie fra Bodø på 90-tallet.

Opiumsvalmuer ble solgt som helt vanlige blomsterdekorasjoner i byen. Folk oppdaget at de kunne trekke ut morfin fra valmuene ved å lage te på dem. Etter hvert vokste det frem et stort rusmiljø rundt blomstene. Da tilgangen forsvant, satt mange igjen med en alvorlig avhengighet, og heroin tok over. Kanskje det mest utrolige var at nesten ingen i byen kjenner til historien.

Jeg skjønte med en gang at dette var historien jeg hadde ventet på. Dette var filmen.

Han og bandet skulle lage musikken. Jeg skulle regissere. Det ble starten på Heroinbyen.

En fin del av prosjektet har vært hvordan Bodø har tatt eierskap til filmen. Folk har delt historier og heiet på prosjektet hele veien. Det fikk meg til å tenke på når vi egentlig sist så Bodø ordentlig på film. Svaret jeg kom frem til tok meg tilbake til 90-tallet og Pelle Politibil.

Vi skjønner at det ble en lang og kronglete prosess. Hva slags utfordringer møtte dere underveis?

De siste fire årene har vært fylt med usikkerhet, eller spenning, alt etter hvordan man velger å se på det. Vi har stort sett lagt veien foran oss mens vi har gått.

En av de største utfordringene lå i selve formen på filmen. Historien høres nesten for utrolig ut til å være sann, samtidig som det finnes svært lite arkivmateriale fra det som skjedde. Vi hadde en håndfull tidsvitner og en rekke avisutklipp. Det er et fantastisk utgangspunkt for research, men det er ikke nødvendigvis en film.

Jeg hadde heller ingen interesse av å gjøre en så vanvittig historie om til en søvnig dokumentar bestående av bare intervjuer. Jeg kommer i utgangspunktet fra fiksjonsfilm, så for meg ble løsningen å lage en dramadokumentar. Vi bruker de virkelige menneskene og intervjuene deres til å gi historien personlighet og autentisitet, og dramatiserte scener til å ta publikum tilbake til det som faktisk skjedde.

Utfordringen var at vi måtte finne filmens eget språk. Hvor mye kan vi dramatisere? Når skal vi gå tilbake til intervjuene? Hvordan får vi to helt forskjellige uttrykk til å føles som én og samme film? Jeg skjønte ikke hvor vanskelig det kom til å bli før jeg satt i klippen og faktisk skulle få alt til å fungere sammen. Det tok enormt mye prøving og feiling, men resultatet er jeg ufattelig stolt av.

En annen utfordring var å gjenskape Bodø slik byen så ut rundt 1990. All ære til byutviklingen, men for oss skapte den noen problemer. Mye kunne løses praktisk med tidsriktige biler, Walkman på beltet, kostymer og riktig kamerauttrykk. Bygningene var verre.

Der måtte vi digitalt fjerne bygg som ikke eksisterte på den tiden, og bruke gamle referansebilder til å 3D-modellere deler av byen tilbake slik den så ut. Tidlig i filmen har vi et stort dronebilde over Bodø hvor mye av byen er rekonstruert. Det er vårt «money shot». Både fordi det ser fantastisk ut, og fordi det kostet oss skjorta å lage.

Så var det selvfølgelig finansieringen. Dette er min første fullengde film, og jeg hadde verken filmutdanning eller en lang spillefilm-CV å vise til. Samtidig hadde jeg allerede laget film i mange år og jobbet profesjonelt siden jeg var tenåring. Jeg visste at jeg kunne lage film, men utfordringen var å få andre til å se det samme potensialet i prosjektet.

Med relativt små midler og gode samarbeidspartnere fikk jeg laget en teaser som viste hva vi ønsket å få til med Heroinbyen. Den fikk produsentene i Rein Film til å tenne på prosjektet, og derfra begynte flere å få tro på filmen. Etter hvert kom også fondene på banen.

Veien derfra har på ingen måte vært rett. Flere ganger har vi sittet og lurt på hvordan i all verden vi skulle finansiere neste del av filmen. Men på et eller annet vis har vi alltid funnet en vei videre.

Hva håper du at folk sitter igjen med etter å ha sett filmen?

Jeg håper at folk sitter igjen med en større forståelse for rusavhengighet og menneskene som rammes av den. Det er lett å redusere mennesker til «rusmisbrukere» og tenke at de har valgt det selv, eller at de står på utsiden av resten av samfunnet. Filmen viser menneskene bak merkelappene.

Samtidig håper jeg folk sitter igjen med en skikkelig filmopplevelse. Heroinbyen er laget som en følelsesmessig berg-og-dalbane. Den skal få deg til å le, bli sint, bli rørt og kanskje gråte litt.

Som filmskaper er jeg veldig opptatt av hva publikum føler. Når noen kommer bort etterpå og forteller at de har ledd, grått eller fått gåsehud, kjenner jeg at vi har fått til noe.

Vi skjønner at dere slo på stortromma da Heroinbyen skulle lanseres. Kan du fortelle litt om hva dere gjorde og hvordan det gikk?

Ambisjonsnivået har vært høyt helt fra starten. Tidlig i prosessen fikk vi en ganske sprø idé om at filmen en dag skulle vises med live band. Så begynte vi å snakke om hvor kult det hadde vært med et helt orkester også.

Arktisk Filharmoni tente på ideen, og fire år senere sto vi i Stormen konserthus med både band og orkester på scenen.

Vi hadde bestemt oss for at hvis vi først skulle gjøre dette, skulle vi gjøre det ordentlig. Showet åpner med at en restaurert Ford Transit fra 70-tallet ruller inn på scenen. Ut av bilen kommer jeg og produsenten, før filmen starter med band og orkester live. Til og med pyroen er synkronisert med det som skjer på lerretet.

Det som opprinnelig skulle være én visning, endte med fem fulle hus.

Hvordan har responsen vært ellers? Hva sier for eksempel de involverte?

Responsen har vært utrolig positiv. Anmeldelsene har vært gode, og tilbakemeldingene fra publikum har kanskje betydd aller mest. Noen kommer ut av salen med tårer i øynene, mens andre først og fremst forteller hvor mye de lo.

Vi har fått tilbakemeldinger fra foreldre og lærere som forteller at filmen har ført til samtaler med ungdommene deres som de ikke har hatt tidligere.

Nord universitet har også tatt kontakt fordi de ønsker å bruke filmen i undervisning på et av studiene sine. Bodø Næringsforum og flere andre har invitert oss til å fortelle om reisen bak prosjektet.

Hva jobber du med nå om dagen og hva slags ambisjoner har du på lenger sikt?

For tiden er jeg mye i Oslo, hvor jeg blant annet jobber med utviklingen av et nytt manus. Det er en fullengde fiksjonsfilm, og foreløpig er det omtrent alt jeg kan si om den.

Parallelt dukker det stadig opp historier fra Nord-Norge som jeg tenker burde vært fortalt på film. Heroinbyen har nok gjort meg enda mer oppmerksom på hvor mange utrolige historier som finnes rett foran oss, men som aldri har blitt løftet frem. Det er også noen slike prosjekter jeg utforsker videre.

Og så er jeg selvfølgelig ikke ferdig med Heroinbyen. Filmen skal videre til filmfestivaler og ut på kino nasjonalt i starten av 2027. Det gleder jeg meg veldig til.

På lengre sikt er ambisjonen ganske enkel: Jeg vil fortsette å lage fullengde filmer. Gjerne store, ambisiøse prosjekter, både fiksjon og dokumentar, og helst historier jeg selv kjenner at jeg bare må fortelle.

Hva betydde støtten fra Trafo for produksjonen av Heroinbyen?

På et prosjekt av denne størrelsen består finansieringen av mange forskjellige brikker, og støtten fra Trafo var én av dem. Men for meg handler verdien av Trafo om mer enn beløpet i seg selv.


Når man er ung og sitter med en ambisiøs idé, er det utrolig verdifullt at det finnes steder hvor terskelen for å bli tatt på alvor ikke er hvor lang CV du har eller hvilken filmskole du har gått på. Trafo gir unge kunstnere muligheten til å søke støtte til en idé og faktisk få noen utenfra til å si: «Dette tror vi på.»

Du kan følge Sondre videre på profilsiden hans. En oversikt over tidligere TrafoProfiler finnes på denne siden.