La føttene synke ned i bunnen av det sorte hullet hvor gjørmen flyter og lyset er svakt det er for mange søvnløse netter det er for mange døgnløse drømmer og tivolikarusellene nedover og nedover går Raskere Raskere (tenker jeg for meg selv, med inne-i-hodet stemme) helt til nå har treet ...

Jeg vil trekke i silketrådene og veve et teppe som jeg kan legge over havet under brisen Varme alle fiskene og passe på at tanga har det bra

my first memory is a lie, or a dream, or the most unlikely alternative; real. a vague recollection of unripen apples still hanging from a tree in front of me, and the sun: remarkably cold, causing our breaths to damp lightly and vanish into air. me, in a push chair ...