Sånn når man snur seg i sengen fordi solen lyser deg midt i ansiktet og så ligger hun våken og smiler litt og så ler vi litt og sover litt til

stopper opp lar verden bevege boligen jeg låner derfra lar jeg fargene falle sakte i stillhet

nedover karl johan, oslos aorta, en elv gjennom byen den renner, renner, renner, fører grus og sigarettsneiper ut i et hav av muligheter, men jeg er tross alt poet så følgelig går jeg inn på en sidevei for å lete etter dypere mening jeg finner ingen, finner bare veien tilbake ...