Han er redd for alt at veien han går til jobb plutselig skal krølle seg og bli fremmed som i drømmene han har om natta der han snubler og alle ler med forvridde ansikt usynlig hender som presser han ned latteren som bare blir høyere til han våkner og skrur ...

Når jeg går forsiktig over en glatt stein tenker jeg på stakkars meg i den parallelle verdenen der ute som glemmer å være varsom så jeg sklir og knekker skallen åpen ligger og blør ut i den klisne gjørma mens alle maura som har søkt ly under de grønne buskene ...