Det er et meget fascinerende fenomen jeg har lagt merke til. Noe jeg ikke helt har klart å sette ord på til nå. Og det er? Jo makt, og hvordan store deler av livet er desperate forsøk på å få mer. En gruppe maktesløse kvinner i et undertrykkende regime hopper …

Jeg føler meg sett og tatt vare på. Jeg ler fra sola går opp til den går ned. Jeg føler de ikke vet hvor mye deres nærvær leger meg. Jeg kan være meg selv fullt ut, jeg kan le, gråte og være ærlig. Det er så fint å finne familie …

Hun forstår meg ikke og det er det som gjør meg mest trist. Vi var begge jenter, vi begge hadde håp og drømmer. Vi begge hadde folk vi likte og de ungdommelige øynene som ser verdens store undrer! Hun var sikkert en optimist og! Hvem da? Jo det kommer jeg …