det er merkelig hvordan den ypperste måten å utveksle kjærlighetsord på er når vi begge holder kjeft til og med da er jeg redd for at jeg sier noe feil noe du ikke kan unngå å høre som om tankene min øver seg på høytlesning en tid langt borte er ...

til og med kroppen glemmer at den er lagd for å fungere den bøyer seg bare i støvet for alle udugeligheter jeg ikke klarer å tørke bort ingen mikrofiberklut i rekkevidde derfor ligger jeg her kaldsvettende varme osende ut av meg mens skulderen i ny og ne dunker i samme ...

gjør alt annet enn å snakke salig til venners venner gjør det lettere å kalle meg sinnstrygg selv om jeg innerst inne ikke føler meg annet enn sinnsstygg derfor ødelegger jeg ølbokser med hendene knuser potetgull med tennene for de er ingen jeg kjenner de er bare venners venner også ...