Det hadde berre gått tre minutt. Klokka på veggen hadde vel slått lenger enn det? Ho slo som eit hjarte. Dunk, dunk, dunk. Mathias trudde det hadde gått tre timar. Tre uendelege timar som tynga han ned som bly. Udugelege, grufulle, fryktelege. Timane ville aldri ta slutt sjølv om hjartet …