Jeg lager portretter som ofte blir ganske surrealistiske, fordi jeg egentlig ikke planlegger så mye på forhånd. Jeg liker å føle meg fram, og bare la linjene og fargene ta meg dit de vil. Det rotete uttrykket er noe jeg elsker, fordi det liksom føles ekte, at tilfeldige streker kan plutselig bli til et helt ansikt med masse personlighet. Her begynte jeg bare med penn, og så slang jeg på oljepasteller for å gi mer liv og energi.

Jeg henter mye inspirasjon fra Picasso og fra jazz. Begge deler har den samme friheten, at det ikke egentlig finnes feil, alt blir bare en del av greia. Linjene her bølger og snor seg rundt som om de er musikk i bevegelse.

Han jeg tegnet endte opp som et slags symbol for den forvirringen mange av oss går rundt med. På utsiden ser han kul og litt distansert ut, men egentlig er han full av følelser og uro. Jeg liker at bildet ikke er “pent” eller ryddig, men kaotisk og litt urolig, akkurat sånn som vi mennesker kan være på innsiden.