Jeg sitter ofte her og ser på havet. Vurderer det. beundere det kanskje også litt, men altid på avstad. Ser ut på det sammet vannet, eller, om ikke akuratt samme, tilnærmet likt det samme. Havet er i deg, og meg, og seg selv hele tiden. I alt av tid. Uendelig. Altid knust, men altid sammensatt. Så lett å ta fra hverandre, så lett å sette sammen igjen.

Noen har ikke vann, noen tørster og her sitter jeg med miiliarder av liter av utømmelig hav, mil i alle retninger. Jeg skulle gjerne delt, men havet tilhører ikke meg.